Gratulerer med dagen, alle mødre!

Gjett hvem som ble vekket av frokost på senga imorges ;D

Ååååh, rørt til tårer av mine godgutter! Jovemin, sønnen min og broren min gratulerte meg med dagen, og Jovemin hadde dekket et stort fat med ristet brød, en kopp te og et glass melk på til meg, som de kom med på sengen. Jeg har da ikke fortjent dette jeg, sa jeg, men da protesterte både Jove og guttungen. Og jeg ble så glad i hjertet mitt *sukke*
Jeg vet at barn er overmåte lojale overfor sine foreldre, og kanskje særlig mamman, men åååh, hjertet mitt sprekker nesten av glede, stolthet og fryd når guttungen min sier han er glad i meg eller gjør stas på meg sånn som dette! Og Jovemin, samme hvor sinna jeg kan bli på deg, så vit dette; Du er sjelden, og dyrebar! Sånn som du tar vare på meg, er helt over min fatteevne! Du er god, du! <3




Blir litt misunnelig og "snurt", nesten....av å se alle som legger ut så fine dikt og hyller mammaene sine opp og ned og i mente på Facebook. Vet ikke direkte HVORFOR jeg blir "snurt", men jeg skjønner jo det med misunnelsen. Jeg skulle ønske jeg hadde et sånt forhold til MIN mamma, som mine venner har til SINE mødre. Misunnelse over å ikke reagere negativt om noen skulle finne på å sammenlikne meg og mamma. Altså, om noen sier til meg at jeg er så (utseendemessig) lik mor mi, så nekter jeg hardnakket og blir såret, fortvilet og veldig bitter. "Takk ska'rru faen meg ha", liksom. Ingen har våget å si at jeg er lik mamma av personlighet eller væremåte. Om jeg ER det, vites ikke, men gud fader, som jeg håper at jeg IKKE er det....!