The vast and scary emptiness

Det skumle med å ikke være så innmari nedsnødd akkurat nå, er at man blir så tom. Følelsesløs. Jove sa tidligere idag at han trodde jeg var på opptur. Men jeg kjenner at det er jeg ikke. Altså, jeg har kommet opp fra der jeg var for to uker siden, ja. Men opptur....vel. Vil være litt forsiktig med å kalle det det.

Jeg har ikke straffet magen på noen dager, det er hvert fall positivt. Samtidig prøver jeg å sette pris på å ikke ha det evinnelige tankekjøret hele tiden, men jeg finner liksom ikke frem dit. Jeg vet det er forløsende å selvskade når man ikke føler noe, men jeg vil virkelig ikke rømme inn i selvskading uten "gyldig grunn". Jeg PRØVER. Og nå er det så deilig at magen ikke svir lenger, en slags sårt tiltrengt pause fra straffing og kontroll.

Jeg tror kanskje min selvskading kommer av overdrevent kontrollbehov. Smerten jeg fremkaller er noe JEG kan kontrollere, JEG bestemmer nøyaktig hvor vondt det trenger å være, og når jeg ikke kan kontrollere andre ting i livet mitt, som fx HVOR vondt jeg har i 'meg', kan jeg hvert fall kontrollere hvor vondt jeg FYSISK skal ha det. Overdøve psyken. Jeg har ikke så enormt tankekjør nå, men jeg grubler nå likevel da, serru. Enkelt skal det ikke værra.

Tar meg selv i å ønske å fylle tomrommet med noe, men hvordan fylle det når man ikke vet hvordan? Eller med hva? SKAL man gå rundt å føle noe HELE tiden? Er det GREITT å ikke føle noe av og til, og hvordan forhindrer man at DET blir et problem? Når jeg føler, vil jeg ikke, og når jeg IKKE føler, da VIL jeg. Jeg vet bare ikke hva som er 'greitt'. Akseptabelt.

Jeg klarer å være gladere nå. Utenpå. Er nok endel kaos på innsiden likevel, men Jove smiler og guttungen stråler, så da prøver man så hardt man kan likevel.

Venter besøk hvert øyeblikk av venninna mi. Hun har greidd å legge på seg på egen hånd den siste tiden, selv om det var ufrivillig, så er jeg så stolt av henne! You're fighting the demons, babe! Keep going! Vakre pia mi er bare ENDA vakrere nå ^^ Hun vil selvsagt ikke høre snakk om det, men jeg sier det til henne likevel.


Har ikke blogget så mye i det siste. Klarer ikke helt å tolke om det er helt ok, eller om det tyder på andre ting. I can't figure myself out. Which is frustrating.



Skriver mer senere, klarer som sagt ikke tenke helt akkurat nå. Eller...jeg roter mye.

Adios.