Tankeklabb…igjen….

24 november, 2010…bursdag igjen, gitt….og jeg er superdeppa. Alt gjør vondt, og ingenting føles greitt. Alt er håpløst, og det er ikke noe lys i tunnelen. Og så blir jeg sint. Og så får jeg dårlig samvittighet. Føler meg utakknemlig, og ensom. Ensom INNI meg, på en måte. Hvorfor har det seg at man er så innmari redd for å bli gammel og dø, når man likevel føler at man bare vil slippe mer? Hvorfor er kontrastene så himla store?

Jeg har stort sett holdt senga i dag, og grått. Jeg griner for ingenting for tiden, og i dag er det ekstra ille. Jeg griner fordi jeg er ensom. Fordi jeg ikke klarer å delta i livet, og fordi jeg føler jeg mister meg selv?? Dårlig samvittighet jager meg til og med i DRØMME…:S Dårlig samvittighet for ikke å strekke til, for ikke å ta tlf når den ringer, eller for ikke å svare på sms’er, for ikke å hente posten, for ikke å overholde avtaler. Redsel for å gape over for mye, og redsel for ikke å gjøre ”nok”. Redsel for at dette skal bli så altoverskyggende at det høres ”farlig” ut. Og så dårlig samvittighet for alle disse tankene.

Jeg har mareritt igjen. Hatt mareritt hver natt nå i over en uke. Jeg burde kanskje starte på Immovane igjen, siden de hjalp sist….men da smaker alt dritt dagen etter, og det er så ILLE…:S Arrrgh, og ja, så trøstespiser jeg da. Og så griner man over at man er tjukk i tillegg. Og spiser enda mer. Og så kutter man dummemagen. Og får dårlig samvittighet. Og så får jeg ikke snakket med noen om det, for ingen forstår at det ikke er ”bare å ta seg sammen”. Det tok tross alt fire år før jeg SJØL skjønte det, at det er SYKDOMMEN som gjør dette med meg. Jeg skammet meg så lenge (og gjør vel det egentlig enda også), over at jeg ikke klarer å ”ta meg sammen”. Get a grip, woman!

Hege snakker om at man kanskje kan ”erklæres behandlingsudyktig”…det høres så fryktelig skummelt ut! Skal man da se seg slått? At man faktisk ikke kommer til å bli frisk NOENSINNE? Skal jeg ha det sånn resten av livet??

Det gjør vondt å se folk smile av og til. Da får man dårlig samvittighet for at man er egoistisk. Jeg burde tatt patent på all denne dårlige samvittigheten min, den herjer fritt i hodet mitt HELE TIDEN. Det er faktisk ganske slitsomt å se frisk ut utenpå. Hadde vært enklere om man kunne ha gipsa hodet litt av og til, så hadde man hvertfall hatt noe å vise til. Jeg mener, jeg ikler meg jo denne ”masken min” for at ingen skal skjønne at jeg ikke har det så bra, men de som VET, tror jeg er så mye friskere enn jeg er. Jeg vil ikke jo bekymre noen, vil ikke at folk skal engste seg over meg.

25.11.10
Unnskyld, jeg er ”bare” psykisk syk….eller ”psyk”, som jeg kaller det når galgenhumoren tar meg. Noen ganger føles det som om det hadde vært bedre om jeg hadde hatt en alvorlig sykdom med et behandlingsopplegg. Da hadde det hvertfall skjedd noe. Nå føles det bare som om jeg befinner meg i en slags stillstand, som bare er slitsom i seg selv. Føler jeg går og venter på noe. På hva? På enda ett nederlag? På en opptur? På svar?

Pappa kom hjem i går, og jeg fikk bursdagsgave. I tillegg lå det en pakke til meg i postkassen. Pakken i posten var fra tante Ella i Sverige, ble så overrasket og rørt over at hun husket meg. Håpet det var noe hjemmelaget, og det var det. En nydelig dukke i perlekjole, som tante har sydd selv, pluss en helt utrolig flott perleduk, også den laget av tante. Jada, jada, jeg vet jeg høres kjerring ut nå, jeg liker jo ikke sånne ting til vanlig, men det betyr så utrolig mye å få noe som er håndlaget. Et menneske har brukt tid, energi og penger på å lage noe spesielt til MEG! Klarer ikke å overbevise meg selv om at jeg har fortjent noe så fint, men jeg ble ytterst rørt.  Takk, tante Ella! Inderlig, inderlig takk!