Jeg hadde endel second thoughts om å starte opp igjen, har en annen blogg på samme profil, som går i engelsk. Men jeg var ikke helt klar for å blottlegge meg enda da jeg starta opp den, og så var det tryggere å være anonym. Så kan man grave seg ned litt lenger.
Har liksom nådd ett punkt der jeg bare vil opp og puste litt, og siden man ikke får tilfredstillende behandlig noe sted, så strever jeg så fælt SELV. Og alene er jeg bare VERST til å destruere alt fremtidshåp og tro på at man kan overleve! Så nå har jeg tatt meg selv i nakken, oppgjørets time er her, so to speak, og så får det bare gå som det går. Tenker dette kanskje også kanskje kan brukes senere i et eller annet behandlingsopplegg, så man kan pinpointe akkurat hva det er jeg sliter med, siden jeg ikke får forklart meg godt nok når man sitter hos fastlegen, eller herlige Bente (psyk sykepleier).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar