Grublerier...

Ble ikke noe WoW'ing på meg. Istedet ble jeg sittende å gruble litt på det jeg snakka med venninna mi om tidligere idag. Hun stilte meg noen spørsmål i forbindelse med at jeg har valgt å gå åpent ut om mine "plager", og jeg tenker endel på det nå. Hun spør meg hva jeg ønsker å oppnå, i tillegg til at hun spør hvem det er jeg føler jeg må opplyse og "forsvare meg" for. Og da kjenner jeg at jeg har lyst å si at jeg velger å legge ut dette på åpent nett fordi det er så vanskelig for meg å treffe folk, og "lyve" de rett i fleisen. Alle man møter spør jo hvordan man har det, og fordi jeg har brukt så mange år på å skamme meg over min situasjon, og å fortelle meg selv at "det er jo bare å ta seg sammen, psykisk sykdom- hørt sånn piss!", så sliter jeg sånn med å klassifisere meg selv som 'psykisk syk'. Så da blir det til at man kikker i bakken og sier "Joda, jeg har det fint, jeg....", og så har jeg egentlig ikke det. Jeg er verdens DÅRLIGSTE løgner, jeg HATER å måtte skjule ting, og så blir jeg å tenke som så, når venninna mi spør om dette med å på en måte skulle stå til rette for noen, at jeg tror jeg gjør dette for å slippe å SKAMME meg sånn....? Det hadde vært enklere om folk hadde VISST at det ikke er bare å gå bort til meg på gaten og spørre hvordan jeg har det, fordi jeg vet ikke hva jeg skal svare, og ikke VIL jeg høre meg selv snakke om det 'på gaten' heller. Eller in person. Jeg brukte som sagt flere år på å innse at depresjoner, angst og alt det andre som følger med, faktisk er en SYKDOM.

Fordi jeg har vokst opp med en mor som har så mange daglige "vondter", og som bruker ord som 'angst' og 'deprimert' i dagligtalen for å dramatisere seg selv, følte jeg alltid at folk som slet med psyken bare trengte en unnskyldning for å være lat. For ikke å gidde å gå på foreldremøter, stille opp på dugnader og i det hele tatt VÆRE TIL STEDE I SITT BARNS LIV. For å ligge på sofaen og 'melde seg ut av samfunnet'. For å få lov å være liten og få masse trøst hele tiden. Jeg-syk?? Ikke fanden!? Ikke se på meg sånn, jeg ER ikke syk, nå må du slutte! Jeg bare liker ikke postkassen min. Og hva skal jeg egentlig med mobiltlf, det er jo bare selgere og inkassobyråer som ringer likevel? Og så liker jeg ikke butikker. Ja, og så syns jeg det egentlig er litt kjipt å være der det er masse folk. Ja, og møte blikket til folk da. Å ja, og så panikkanfallene. Men det er jo bare fordi det plutselig blir så veldig vanskelig å puste littegrann. Ja, og så gråtetoktene da. Men det er jo bare fordi jeg har så vondt i hodet hele tiden, og fordi man sover så lite. Psykisk syk? Pøh. Dummeste jeg har hørt. Hvorpå man fortvilt forsøker å bytte fastlege og aldri høre de dumme ordene igjen. Og oppleve at man ikke får sykemelding for vedvarende hodepine og søvnproblemer. Og at avtaler ikke automatisk oppdateres når man ikke henter posten sin. Eller svarer på tlf. Og at regninger ikke betaler seg selv. Og at det er lettere å gjemme seg med dyna over hodet enn å gå og åpne døra når det ringer på. Det er helt sikkert bare Jehovas Vitner. Helt sikkert.

Selvbedrag er en fin ting, helt til det ikke er så fint lenger og virkeligheten innhenter en. I form av en kjempeslem sosionom som ikke forstår hvor vanskelig alt er. Jooo...men...at hvis bare... Og bang, så får man en fryktet brakbeskjed som endra livet mitt på godt og vondt, egentlig. Jeg ble meldt til barnevernet. Og verden min kollapset. Hva fanden har vel økonomien min med ungen min å gjøre? Sannheten er at hun så hvor utmattet jeg var, og skjønte at jeg ikke kom til å klare alt sammen alene. Noe jeg ikke skjønte selv på det tidspunktet. Motvillig måtte jeg møte opp på et fryktet og hatet kontor. Jeg tror det tok mellom to og tre år med redsler, tårer, frivillig tvang her og der, og en runde på BUPP, og diverse andre tiltak, for å plutselig innse at JEG HADDE FAKTISK IKKE GREIDD ALT SELV.

Idag har jeg bare godt å si om min flotte barnevernskurator som HJALP MEG (ja, tro det eller ei, NOEN solskinnshistorier finnes faktisk.), dyttet meg i riktig retning, ga meg støtte der det trengtes, og fikk meg inn på tiltak som gav meg troen tilbake på at JEG KAN! Gutten min HAR det faktisk bra hos meg, jeg ER en god mor, og jeg HAR GJORT masse flott for at gutten min skal ha det bra. Ikke bare 'bra nok', men BRA. OG jeg gjør det enda. Og det på tross av at det endelig gikk opp et lys for meg om at joda, kanskje det faktisk finnes noe sånt som psykiske plager likevel. Bare så det er sagt, det var ingen dans på roser, jeg raste og freste som en såret løvinne mot både barnevern og alle de andre "overformynderne". Jeg forbannet dem alle, og til tider fikk de da høre hvor dumme de var også. Mye handlet selvsagt om at man blir REDD når man må stikke huet innom en instans man bare hører negativt om, og har opplevd vondt hos i sin egen barndom. Redd fordi man frykter at "Herregud, nå kommer de og tar fra meg ungen min!!", og sint fordi de skal prakke på en masse som en ikke vil høre snakk om. OG fordi jeg faktisk har en "unnvikende personlighetsforstyrrelse". Alt virker skummelt, og det man frykter, unngår man. Ganske enkelt. Posttraumatisk stress spiller også inn, selvsagt. Jeg kan konkludere med at det var ENDA tøffere tak da, enn nå. Og nå trenger jeg nesten ikke barnevernet mer, men de er gode å ha i bakhånden. Psyken min er som den er. Med eller uten folk rundt meg, eller tøffe tak. Men jeg vet hvertfall at jeg gjør en nokså bra jobb i å skjerme sønnen min fra MINE problem. Barn oppfatter selvsagt mye uansett hva en tror, likevel vil jeg påberope meg akkurat det.

Men så å kunne GODTA at man faktisk ER syk da. Det sliter jeg fremdeles med. Legen min, fysioterapeuten jeg hadde en stund (psykomotorisk trening,)og diverse "spykologer" (jada, man blir lei av dem også) og psykepleiere, har gjentatte ganger spurt meg om hva man gjør om man brekker foten e.l, drar man ikke da til lege for å få gipset den? Skal man gå rundt med brukket fot og bare TRO på at det går over av seg selv? Hjernen er et komplisert organ, kanskje den faktisk også kan trenge litt "gips" innimellom? "Jada", sier man, og luter litt i skuldrene. Jeg har jo lest såpass om depresjoner at jeg vet hva de skyldes, sånn seratonin-messig. Og jeg aner såvidt hva som utløser dem også. Stort sett er det den konstant dårlige samvittigheten, og det å være "redd" alt. Det å ikke greie alt jeg ser andre gjør med letthet. Nå tenker jeg ikke på å løpe hundremeter'n på ti blank, men å klare å hente posten sin, gå på butikken så fryktløst, og det å stoppe og snakke med noen man møter på veien. Foreldremøter, div verv her og der, og ANSVAR. Skjønner?

Og en slags sorg. Sorg over å ikke være deltager i sitt eget liv, og over at man konstant svikter seg selv.

Jada, nok nå. :P

NÅ skal jeg legge meg. Tror jeg. Om jeg ikke kommer på mer :P Skrivekløe er en lei kløe, skal jeg si deg!

Nattifnatt og sånn.