Legger inn noe gammelt jeg hadde på et anonymt sted. Forklarer litt mer, kanskje.

JULAFTEN 2008
Tankene hoper seg opp i meg, så nå skriver jeg en skvett igjen.
Jeg sitter her og taster på julaften, den mest fantastiske julaftenen min gjennom tidene… Jeg har grått to ganger i kveld. Første gang fordi mamma og pappa gav meg to gavekort på Cubus på til sammen 850 kr! Jeg har ALDRI hatt så mye penger å bruke på klær eller accessoirer, for å kalle det noe.
Annen gang fordi lillebroren min gav meg århundrets julegave! Hør på dette:

Hei Ellen!

Dette er et bevis på at
OM har betalt
din gjeld til meg for Italia- turen.
Litt av en lillebror du har!
Hermed er din gjeld til meg slettet.
(Julegave fra OM til deg)

Riktig god jul.

Klem fra tante.

Jeg gråt så tårene haglet. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg bare gråt og sendte rundt arket så alle fikk se. Jeg griner en aldri så liten skvett her jeg sitter og skriver dette også, for dette var sterkt! Den største julegaven i mitt liv fikk jeg sannelig 2 desember for 18 år siden, og enda til fikk jeg nok en verdens største ”juligave” i form av min lille solstråle for 7 år siden :D Jeg fatter ikke at det er sant, jeg.. Jeg føler jeg skylder broren min livet mitt fra før, siden han hjalp meg gjennom en fryktelig tung høst/vinter for to år siden, og vi ble enda sterkere knyttet. Og nå gjør han dette for meg. Jeg er stum. Av glede. Og takknemlighet. Og jeg er sprekkeferdig av stolthet! Hvem har vel brødre som dette??

Ok, over til de andre gavene. Som sagt, gavekort fra mamma og Idar på 500,-, fra pappa på 350,- pluss bok (der igjen føler jeg meg privilegert på en måte, boken skulle egentlig gis til farmor mens hun levde),




Jeg har bestilt gjennomgang av journalmappa mi hos barnevernet… Jeg gruer meg noe jævlig, men det er ikke vits å utsette det lenger. Jeg føler jeg trenger et oppgjør med oppveksten min, fortiden min, so to speak. En av damene på gruppeterapien har motivert noe inni meg, jeg har faktisk ikke lyst å være dørmatte lenger. Jeg føler behov for å heve stemmen og bli hørt, jeg med!








11 februar 2009.


Gikk gjennom mappene hos barnevernet i to omganger. Første gang var Grethe (min forrige psykepleier) med meg dit, og satt med meg mens jeg leste mappen på sønnen min. Intet overraskende der, heldigvis, bortsett fra at saksbehandler på sosialkontoret påsto at jeg ”tydde til tårer for å unngå press”… Det gjorde meg rasende og ydmyket. (Har fått tatt et oppgjør med henne i ettertid, hvorpå hun beklaget seg, og hun sa hun hadde endret mening.)

14 januar hadde jeg første mappegjennomgang. Etter min sønns mappe, tok jeg fatt på den første av to mapper på min egen historie hos barnevernet. Jeg vet i alle fall en ting sikkert: Jeg hadde ikke vært moden for dette for ti år siden. Jeg har tenkt på mappene flere ganger oppgjennom årene, og jeg hører fra flere hold at jeg burde ha skryt for at jeg tok motet til meg og gjennomgikk dem. Jeg skal skrive litt mer om hva det sto i mappene ved en senere anledning, akkurat nå må jeg bare la ordene som raser i hodet mitt få utløp på et vis.

Tiden før og etter mappene kan nesten deles i to forskjellige liv. Tiden FØR mappene har jeg gått og innbilt meg at jeg har hatt skyld i mange av mine utfordringer da jeg vokste opp. Bl.a. opposisjon og trass overfor foreldrene mine, som jeg har bedt om unnskyldning for flere ganger. Jeg beskrev meg selv som ”drittunge”, og til stadighet i opprør og forsvar, som har forårsaket en stolthet jeg ikke kan si jeg er i besittelse av i dag. Stoltheten min ble knekket ved mappene. De sparket beina vekk under meg, og jeg føler meg igjen liten og motløs. Jeg innser at jeg trenger hjelp, jeg innser at jeg har blitt utsatt for omfattende omsorgssvikt både fra mine foreldre, fosterheimen, og datidens samfunn, og jeg innser at jeg ikke har hatt noen form for tilfredsstillende innføring i god barneoppdragelse. Jeg har hele tiden overtalt meg selv til å tro på at om jeg bare gjorde stikk motsatt av det foreldrene mine gjorde mot meg og mine brødre, samt en god porsjon sunt bondevett, så ville min sønns barndom være reddet.

En av oppvekkerne var da jeg leste beskrivelsen av meg fra ***** Barneskole i regi av rektor A.F. Beskrivelsen var på en sånn måte at det like gjerne kunne stått min sønns navn der mitt navn ble nevnt. ”…eleven har helt siden 1 kl hatt atferdsproblemer, konsentrasjonsvansker og et stort oppmerksomhetsbehov…”, ”…krevende, fører til forsinkelser i klassen…”, osv, som jeg leste høyt for barnevernskurator M.B. Hun ble stille et øyeblikk, før hun spurte meg hva jeg tenkte om denne beskrivelsen. Jeg svarte at jeg ble vettskremt, jeg trodde et øyeblikk at mine spøkelser hadde gått i arv PÅ TROSS av at jeg så langt helt klart har gitt min sønn en helt annen oppvekst enn den jeg hadde. Det er så mange likhetstrekk at det KAN ikke være tilfeldig. Jeg slår ikke barnet mitt, jeg truer ikke barnet mitt, og jeg driver heller ikke psykisk mishandling, og likevel utvikler min sønn samme alarmsymptomer på at noe er galt, som de jeg utviklet da jeg var barn.

Likevel, den oppførselen min sønn legger for dagen på skolen, beskriver et barn jeg ikke kjenner meg igjen i, for han er da virkelig ikke slik innenfor hjemmets fire vegger! Fantestreker kan da saktens alle barn fare med, men stort sett opplever jeg ham som en nysgjerrig, humoristisk og gløgg gutt, som forstår ironi og spøk over jevnaldrende barns fatteevne, . Det er mye annet han også forstår, han er en assosierende logiker, en analytiker, den gutten min, ivrig etter å gjøre mamma stolt, ivrig etter rosende ord han kan sole seg under. Samtidig utfordrer han meg hver eneste dag. Han må hele tiden underholdes, eller ”drives videre”, i mangel på en bedre beskrivelse, og det er slitsomt. Barn er så komplekst sammensatte vesener, at man som forelder burde ligge et hestehode foran i utviklingen hele tiden, skjønt det vanskelig lar seg gjøre uten doktorgrad i barnepsykologi. Jeg vet jeg ikke strekker til, og det måtte jeg høre i klartekst fra barnevern og BUPP, samt lære om min egen barndom før jeg forsto, og det skjærer meg i hjertet. Man kommer ikke langt ved selvbebreidelser, men jeg føler ikke jeg har noen andre å henge denne kappen på enda. Jeg skjønner ikke helt behovet mitt for å fordele skyld heller, kanskje fordi jeg alltid har trodd det har vært min egen feil, og nå ønsker å komme vekk fra det…?

Jeg har gått noen runder med meg selv etter denne mappelesingen. Jeg har gjennomgått flere års tankeprosesser på bare noen uker, og det har tært på kreftene mine. Jeg har analysert og grublet, og jeg måtte lese en bok om kvinnemishandling før det plutselig slo meg at jeg har utviklet personlighet som likner ”forslåtte hustruers syndrom”.
”Ofre for hjemmevold opplever en lang rekke symptomer, inklusive syndrom for forslåtte kvinner, depresjon, generell engstelse, stressrelaterte symptomer, selvmordstanker og selvmordsforsøk… Trekk i syndrom for forslåtte kvinner omfatter en følelse av håpløshet, hjelpeløshet, fortvilelse og handlingslammelse… kvinner kan bli i forhold med misbruk og voldsomheter fordi de ikke ser noen rømningsmuligheter, opplevelsen av å bli slått underminerer kvinnens selvaktelse, hun vil sannsynligvis skrive volden på sin egen ufullkommenhet for å gjøre ektemannen til lags, og til sin mislykkede innsats i rollen som hustru, mor og husmor.” Videre står det: ”Oppfølgende studier av kvinner som har forlatt voldelige partnere gir sammenfallende opplysninger om utilfredstillende boligforhold, sunket levestandard, arbeidsløshet, vanskeligheter med barnepass, manglende sosial og familiemessig støtte, ensomhet og isolasjon.”

Jeg har tidligere innrømmet min ”evne” til å påta meg andre menneskers atferd, personlighet og væremåte, men når jeg sitter her og grubler, blir jeg mer og mer klar over at min atferd etter knekken for fire år siden, kan beskrives som kuet, ydmyk, og som jeg ble beskrevet i BUPP *****’s epikrise (jeg gikk hos BUPP da jeg bodde i forsterheim) som tiåring, ”eager to please”-holdning. Jeg har konstant dårlig samvittighet overfor alt og alle, fordi innerst inne kunne jeg gjort mer, eller jeg kunne forhindret, eller det er nok min skyld dèt og. Jeg unngår konfrontasjoner, for det ville bare ende dit hen at jeg tar på meg skylden for alt, og blir sittende igjen med en slags sorg over at jeg svikter meg selv. Jeg har unngått så mye over så lang tid, at jeg har vanskelig for å se meg selv i en jobbsituasjon. Jeg har isolert meg så lenge at jeg vet ikke hvordan jeg skal møte fremmede mennesker lenger. Jeg har underminert min egen selvaktelse i så lang tid, at jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kjent med folk lenger, for jeg føler jeg skylder dem en mulighet til å ikke ville bli kjent med meg. Dvs, jeg føler trang til å fortelle om hvilken bagasje jeg har pr dags dato, for å gi dem en mulighet til å rømme unna om de ikke orker meg og alt det som følger med meg. Innerst inne vet jeg at jeg ikke burde tenke sånn, men når man ikke kjenner en annen hverdag, blir tanken på å skulle snu denne tankegangen for stor for meg. Jeg har innsett at jeg må lære så mye, et helt liv, på nytt igjen, med normale handlings- og tankemønster som avkastning, og det må læres innen kort tid om jeg skal unngå at mitt barn blir skadelidende.

Jeg er arbeidsledig, deprimert, fortært av angst og sosialfobi, legeskrekk og tannlegeskrekk og jeg vet snart ikke hva. Jeg er redd for så mye at det er lettere å beskrive hva jeg ikke er redd. Jeg er hele tiden redd for å si noe galt, ”dumme meg ut”, og for at da folk skal se min usikkerhet og dermed mislike meg. Jeg gjenkjenner noen av disse trekkene hos min yngste bror også, vi er liksom avhengige av å få avgitt en lengre forklaring, nærmest en fortelling, med alle spissfindigheter, vidd og detaljer man kan oppdrive, for at folk skal skjønne hvor dype, innviklede, morsomme og kløktige vi er. Det er en trang som er så sterk, at vi har en tendens til å rote oss inn i så lange ”avklaringer”, at folk går lei av å snakke med oss. Man skal liksom snakke så uanstrengt med sine nærmeste, men det har vi aldri gjort. Hvert et ord er nøye overveid før det blir uttalt, og man kan høre den omfattende tankeprosessen som ligger bak. Så glatter vi over med en god dose selvironi og galgenhumor. ”Aldri så ille at vi ikke KUNNE vært verre…”

Denne selvbevissheten min gjennomsyrer alle dagens gjøremål, gårsdagens og morgendagens også, selvfølgelig.

Jeg går med en konstant redsel for å skyte meg selv i foten, jeg er redd for å fortelle for mye, avsløre hvor forkvaklet sinnet mitt er, slik at folk kanskje tror jeg er så gal, at jeg ikke kan være omsorgsgiver for mitt eget barn. Samtidig ønsker jeg så sterkt en forandring, jeg VIL gi barnet mitt det beste av meg, sørge for at han får et sunt og naturlig forhold til seg selv og igjen sine barn. ”Snu trenden” av dårlige omsorgsbilder i familien vår, om du vil. Ikke for å tekkes barnevern og øvrige myndigheter som jeg hittil har følt har lurt bak i kulissene med sine vaktsomme falkeblikk, der de venter som blodtørstige gribber på å ta fra meg livsgrunnlaget mitt, solstrålen i mitt liv, og min eneste grunn for at jeg fortsatt lever. Men fordi jeg oppriktig ønsker barnet mitt kun det beste i livet. Jeg ønsker å gi ham en god ballast han kan nyttiggjøre seg av senere i livet. I stedet føler jeg at jeg bare påfører ham familiens sinnslidelser, pent innpakket i fint snakk, pedagogikk og hjelp til selvhjelp. Tusen spørsmål og tanker kverner i hodet mitt til stadighet, og det mest presserende akkurat pr dags dato, er den overhengende følelsen om at min hjelpeløshet skal smitte over på ham. Så da må man bare være åpen da, og innrømme sine innerste hemmeligheter overfor folk man ellers hadde unngått for alt det var verdt.

Jeg har forsøkt å gi ham selvtillit og integritet ved å være seg selv, være åpen og takle utfordringer han blir møtt med, og i stedet får jeg telefoner og meldinger fra skolen om at han han atferdsproblemer og blir destruktiv om det stilles krav til ham. Hvor trådte jeg så galt hen, spør jeg meg om. Og svaret ligger vel i det at jeg ikke klarer å videreformidle noe jeg aldri har lært selv.

Når jeg leser gjennom siste avsnitt, slår det meg at min personlighet er formet av bruddstykker jeg har plukket opp hos folk jeg beundrer… Er vi alle slik? Eller har frykten for å oppdage at jeg har arvet mer fra mamma enn jeg ønsker, overskygget mulighetene for å utvikle min egen personlighet? Har jeg ubevisst fornektet min egen utvikling? Hvordan kommer man seg over identitetsforstyrrelsen? Er gutten min også identitetsforvirret? Hvor mye har jeg overført til gutten uten å være klar over det?


PMTO har styrket ryggraden min det siste halve året, men det er ikke nok. Man må først begynne med seg selv om man vil forandre verden, sies det, så det er vel veien for meg å gå. Problemet er at jeg ikke vet hvordan, eller hvor jeg skal begynne. Jeg har meldt meg på en aktivitetsgruppe gjennom psyk, gruppebehandling for de med depresjoner, samt at psykologen og jeg har blitt enige om å kjøre et individuelt løp ved siden av dette.


Tankene mine kommer fortere enn jeg klarer å skrive ned alt, og ting har en tendens til å komme ut hulter til bulter. Behovet etter å forstå min egen psyke, personlighet og atferd, er så stort, at jeg føler det oppsluker alt annet jeg kunne konsentrert meg om. En jobb, for eksempel. Eller en evt hobby. Man kunne kanskje kalle DET en hobby, men den er nok ikke særlig sunn i det lange løp.

Etter mappene mener jeg å forstå hvorfor jeg fikk den knekken etter samboerskapet med *****. Hvorfor psyken min låste seg fast i dette evinnelige sporet av selvbebreidelser og angst. Her er teorien min, om den stemmer eller ikke er meg revnende likegyldig foreløpig.

Ubevisst såg jeg at historien var i ferd med å gjenta seg, min sønn ble den som led under *****’s aggressivitet, som førte til krangling oss imellom, og det pustet liv i gamle gjenferd. Mamma og pappa kranglet hele tiden, slo hverandre (eller det var vel helst mamma som slo, men til slutt slo pappa og, i selvforsvar), slo meg og eldstemann, og brølte til oss konstant. Jo mer de brølte, jo mer kuet ble broren min, og jo mer trassig ble jeg. Jeg oppdaget at jeg kunne få mamma til å sprekke bare jeg trakk henne langt nok, for da slo hun, og det rettferdiggjorde hatet mitt overfor henne. Da var det greit å hate henne. Jeg hater henne ikke nå lenger, så klart, blod er tykkere enn vann. Men noe ”normalt” mor-datter-forhold tror jeg nok ikke det kommer til å bli. Det tok meg tross alt ganske mange år å forstå at mamma ikke var ond, men syk.

Pappa forsøkte virkelig å være snille med oss, forsøkte å beskytte oss, og ta oss med på turer og lignende bare for å få oss unna heimen i noen timer.

Jeg har aldri tenkt på pappas hodeskade som ”hjerneskade” før jeg så det beskrevet slik i rapporten fra Haukåsen Familiepaviljong. ”…hjerneskaden gjør ham treg og mutt…”, ”…gjør ham ute av stand til å kommunisere på et normalnivå med familien, og da spesielt barna…”.

Plutselig trer alt så mye tydeligere frem, og man forstår alt så mye bedre. Likeledes ble mamma beskrevet som ”alvorlig sinnslidende”, angstnevrotisk med hysteriforme trekk, osv.
Nå skal det sies at mamma sliter med sitt enda, men hun er heldigvis ikke samme person nå som den gang da. Hun ble hvertfall en forholdsvis ”normal” mormor for min sønn. Heldigvis.




24 april 2010.

Jeg trodde jeg hadde rota bort dette notatet, og så viser det seg at det har ligget på backupen min i over ett år! Vel, vel..føler trangen for å skrive litt igjen.
Våkennatt, nok en gang. Hoster til jeg kaster opp, og begynner jeg å hoste, greier jeg ikke å slutte. Da hoster jeg til jeg brekker meg, og begynner jeg først å brekke meg, så spyr jeg. Og begynner jeg å spy, da tømmer jeg meg helt, hver jævla gang. Er mektig frustrert akkurat nå, og ikke så rent lite selvmedlidende. Hostesaft funker ikke, lakrispastiller funker ikke, ingenting funker. Jeg begynner å få hodepine av all hostinga, og mest sannsynlig litt grunnet null søvn og fryktelig mye cola også. Jan Ove, guttene og jeg skulle liksom på Magneten i dag, men jeg tviler på om det blir noe av det, siden jeg hoster sånn. Jeg gidder ikke å risikere å måtte kaste opp blant folk… Skrekk og gru! Men for all del, er nok av ting som må gjøres her i huset også, så jeg får vel tiden til å gå.
Har fått ”utkastelsesdatoen”. Innen 1 juli må vi ut herfra. Gjorde mye vondere enn jeg trodde, enda jeg delvis visste det var uunngåelig. Dumme meg måtte jo HÅPE. Kan nok tenkes at mine våkennetter delvis skyldes framtidspanikk også. Hva om jeg ikke finner en plass å bo innen da? Takk og pris for Annfin og Astrid fra FBT, de er enestående. Og Jan Ove. Gjør godt bare å ha en alliert.

Nå ble det plutselig full fart i stua her, så jeg får ta opp skrivinga igjen når jeg blir alene, skriver best da. Får samlet tankene på en helt annen måte.

02 mai, 2010

Har ikke sovet i det hele tatt på over 24 timer. Sliten. On the bright side, jeg fikk med meg da korpset kjørte 1 mai- programmet sitt utenfor her… Skulle ønske at ting var lettere. Kanskje jeg burde begynt på medisinen igjen. Tror jeg holder på å gli inn i en depresjon.Ting føles uoverkommelig akkurat nå. Jeg må ut herfra innen 1 juli, fordi A skal selge leiligheten. Kommer aldri til å få NAV til å hjelpe meg med lån. Men jeg tror ikke det er det som er årsaken til denne depresjonen. Aner meg at det kan ha noe å gjøre med dødsfallet til Tom Erik å gjøre. Straks ett år siden han gikk bort, og jeg savner ham så inderlig. Kjennes som om sorgen skal spise meg opp innenfra. Tror aldri jeg kan bli helt HEL igjen etter dette. Forstår ikke hvorfor akkurat HAN måtte gå bort. Og på den grusomme måten. Han fortjente det ikke. Han skulle blitt 26 i år.

Jeg har vært konstant syk siden jul…kanskje det har en sammenheng. Aner virkelig ikke. Tror kanskje det er derfor jeg presser sånn på Mona for at vi skal tatovere oss den 10 mai. Lurte litt på om jeg skal tatovere inn fødsels- og dødsdatoen en plass. Men jeg tror ikke det er særlig sunt… Skal hvertfall starte med et stjernedryss, og en av stjernene skal representere Tom Erik. Kan bygge på med nye stjerner etter hvert som jeg mister noen…? Er det morbid? Jeg FØLER meg som en gravgård, hva om jeg bare gjør den litt mer visuell? I’m rambling. Igjen. Trøtt. gjesper konstant, men tvert jeg kommer opp i senga er jeg lys våken…lei.

Foruten utmattelsen jeg føler, så kjenner jeg meg faktisk fysisk ganske frisk. Ble litt nervøs tidligere i morges, da jeg trodde at jeg skulle begynne å ”rape egg” igjen. Men det SER ut som det gav seg. Har gått en stund nå, uten noen symptomer. Må levere avføringsprøve hos legen i morgen. Gruer meg. Legen min bestilte jo CT for meg, som jeg klarte å screw up. Blir fint å forklare, siden jeg fremdeles sliter meg ut totalt på alle hodepinene. Tok en OxyNorm i går, for å komme gjennom dagen. Turte ikke ta en hel en til å begynne med, så jeg delte kapselen og tømte ut pulveret. Tok ikke halve oppi kapselen engang før jeg svelga den. Men kjente ingenting, så ca 6 timer senere tok jeg en hel. Kjente ikke noe effekt før langt på kvelden. Ble trøtt og kvalm, typiske bivirkninger. Ble litt blek da jeg innså at OxyContin-tablettene jeg har, virkelig er sterke saker…TO piller er nok til å ta livet av meg. De er på 40 mg, og 50-60 mg er dødelig for en som ikke har blitt utsatt for opiater før. Fikk litt goosebumps, kan man si. (Jeg har pillefobi, bare så det er sagt…ahem…) Ska legge på nå, skriver mer senere.