Tanker og følelser...

Hvorfor føler jeg meg ensom, når jeg ikke VIL være sammen med folk...? Når jeg ikke VIL prate med noen? Og hvorfor greier jeg ikke å la være å tenke HELE tiden?

  

Kontakten min på Psyk rådet meg til å sette av "grubletid" en stund hver dag, og prøve å ikke tenke /gruble så mye utenom denne tillatte tiden. Men jeg greier bare ikke å fri meg fra disse altoppslukende tankene!

Dessuten, om jeg skulle latt meg selv, VIRKELIG TILLATT meg selv å tenke/gruble, så blir tankene så betente at det ender med at jeg straffer meg selv. En av de andre kontaktene på Psyk ville jeg skulle kalle en spade for en spade, og si "selvskade". Av og til makter jeg bare ikke dette ordet. Eller...det er lettere å kalle det noe annet. Jeg vet jo at jeg selvskader, jeg har jo selvinnsikt nok til å fatte at det er det jeg gjør. Men det er noe med det ordet... Æsj. 

Idag har jeg ikke spist noen ting, bare drukket vann, og et stort glass med juice, vann og isbiter i. Og jeg føler meg så fliiiiiiiiiiink! Og så tenker jeg at det var jo dette jeg IKKE skulle gjøre, jeg skulle jo forsøke å følge postens døgnstruktur frem til neste innleggelse, og nå er hele døgnstrukturen ute på bærtur...

Men det må vel være bedre at jeg heller bare drikker vann, istedet for at jeg selvskader? Jo. JEG tror det. Magen er sår og vond, og nå har jeg gått løs på den ene leggen. Jeg som lovte meg selv at jeg skulle holde meg til magen. Så røyk DEN planen og. Selvdisiplin? Neppe. Ikke denne jenta nei. 

Hvorfor er det så vanskelig å komme utav dette, når det er praktisk talt det eneste jeg vil?? :((

Lei. Og skuffet. Og så tenker jeg at jeg burde ringe psyk, men så vegrer jeg meg, for jeg vil ikke bruke tlf. Og så vil jeg ikke snakke. Og så er jeg Prinsesse Vilikke idag. 

Jeg har så vondt i "meg"......Jeg trenger en klem :(