Forandring i vente...?

Etter flere mnd med herjing, ser magen sånn ut. Skuffende. Jeg trodde, eller HÅPET,  at så lenge jeg ikke kutta mer, og slutta å pille på de sårene jeg hadde fra før, så kom den til å bli så bra, så. Men, jeg kan tillate meg et aldri så lite pluss i margen, for jeg har faktisk ikke kutta på flere uker. Har ikke blogga på flere uker heller, sorry. Sorry for meg sjøl, egentlig. Jeg har liksom ikke den store tilhengerskaren å bekymra meg for, selv om blogging gjør det litt mer forpliktende å skrive litt, enn bare en vanlig dagbok.

Uansett. Idag var jeg på forvernssamtale på psyk. Ser ut til at det bli en liten prøveinnleggelse nå før påske, og så tre uker "ordentlig" innleggelse etter påske. Greia er at jeg gruer noe innerst inn i helvetet! Unnskyld fransken min....:S  Syns det virker skummelt, selvsagt fordi jeg skal bearbeide panikk og vegring....>< Uffamejen.

Jeg satt litt her og tenkte isted, på at det kanskje kunne vært lurt å begynne med selvbildet mitt...? Er muligens der roten på alle problemene mine ligger? Denne intense selvforaktelsen, mindreverdighetsfølelsen? Jeg mener, sosialfobien kommer jo av at jeg er så intenst opptatt av andres vurdering av meg...og panikken, kommer når jeg liksom ikke greier å rasjonalisere vekk disse tankene, når selvbevisstheten blir altoppslukende og opptar alle tankehjørner i hodet mitt; DA kobler hodet ut, da må jeg konsentrere meg for å puste, eller ikke snuble, rødme, svette, osv....

Jeg vet ikke. Jeg skal ha med laptopen på psyk, vaffal. Skal vise behandler noe av dette jeg har skrevet, så får de danne seg noen educated guesses.

Fikk liksom vite idag, at det blir fysisk aktivitet i gymsalen på sykehuset. Og jeg som er så glad i sånt... Ikke at jeg er så redd for å røre meg (selv om det kan virke sånn når man ser på mitt smekre legeme), men jeg er så redd for å røre meg SAMMEN MED ANDRE...:S Jeg veit jo det, at det er akkurat dette jeg skal "trene" på. Men jeg kan vel for pokker få lov å grue meg for det, vel?? Ja, også krangler jeg med meg selv, til stadighet ><!! Føler jeg må forsvare meg selv hele tiden, men så er det jo bare JEG som bebreider meg selv, har jo fått bare positive tilbakemeldinger fra folk som "vet"...."Så rart?

Jeg har gjort det helt store, forresten. Jeg la ut åpent på fjasern, hva jeg sliter med. Å fy faen, som jeg skalv etterpå, og som tårene haglet da det gikk opp for meg at folk ikke syntes jeg var kliss hakke sprø, men syntes det var modig gjort å stå frem sånn, og si fra at jeg trenger hjelp....! Jøss, for en opplevelse, og da tenker jeg; selv om jeg ikke MERKER fighterviljen i meg selv, så MÅ den jo være der en plass!?

Hovedmotivasjonen min er jo selvsagt min nydelig, flotte, vakre prins, min øyensten og mitt sjeleplaster; uerstattelige minimennesket mitt! Så humbling det er, å ha et så vakkert menneske i sitt liv, en person som er så viktig for en. Så utrolig stort det er å være mamma! *hjertesukk*

Jeg kommer til å gjøre alt i min makt for han skal vokse opp og bli den flotte unge mannen han holder på å bli; så trygt og sikkert en mor bare kan klare. Så deilig at han elsker meg, så fantastisk herlig det er å bli elsket av sitt barn! For en vakker gave man har fått!