Jeg har blitt single. Og helt alene. Meg og bikkjelusken min. Og det går faktisk ganske så bra! Guttungen bor i fosterhjem, og jeg kasta ut samboeren i begynnelsen av desember. Litt ensom jul, men deilig og :)
Etter gjentatte tillitsbrudd, bestemte jeg meg for at jeg heller hadde det bedre uten kjæreste. Å knipe samboeren sin i løgn etter løgn, er faktisk bare vondt. Og gjør at man ikke kan stole på NOE som blir sagt. OG, det fører til TIMER av analyse på alle snodige, uforklarlige opplevelser opp gjennom årene; var ALT bare løgn?
MEN, på tross av dette, opplever jeg en slags form for oppvåkning. Jeg har det faktisk ganske bra alene. Ikke alt jeg greier, men jeg gjør så godt jeg bare makter. Og foreløbig virker ting ganske lovende.
Nei, alt var ikke bare løgn.. såpass håpe æ da du kjenne mæ.. :)
SvarSlettog jo, du klare alt bare du bestemme dæ for det. for du e itj så hjelpesløs som det du tror selv. så godtt kjenne æ dæ at det VET æ. :D
samma ka du trur om mæ så vit at æ e glad i dæ og ønske dæ alt godt videre vennen..
Nei, opplever faktisk at jeg ikke kjenner deg i det hele tatt. Den jeg TRODDE jeg kjente var ikke denne personen likevel. Straffer seg å stole på noen...:(
SvarSlett