Jeg hadde besøk idag. Av to nydelige damer fra Helsestasjonen, E1 og E2, pluss miljøkontakt som har blitt koblet på etter ønske fra meg, MH, og saksbehandler fra barnevernstjenesten, MV. Vi snakket lenge idag. Ble mye grining, og mye frustrasjon...
E2 fra Helsestasjonen spurte meg om hun fikk lov å være direkte, og så stilte hun meg et spørsmål jeg både har vurdert og fryktet.
"Kunne du tenke deg å kanskje plassere sønnen din hos noen andre en stund, og heller fungere som en slags avlastningheim for DEM?"
Jeg grein og jeg grein, før jeg bare brast ut med det at jeg har tenkt tanken, men jeg er så grusomt redd for at jeg ikke skal få ham tilbake mer om jeg skulle finne på å gjøre dette. At de lurer fra meg omsorgen for ungen min, at det skal bli bare helvete. Tenk om det blir traumatisk for skatten min? Å ikke få bo hos mamman sin? Tenk om han tror jeg avviser ham, tenk om, enn hvis....tenk om han får det så mye bedre der, at han ikke VIL hjem til mamman sin mer...? Klarer jeg å høre det da, tro?
Jeg frykter at han kanskje skulle hatt MER enn det jeg klarer å gi ham akkurat nå, og det er hardt å gå og kjenne på denne evinnelige dårlige samvittigheten hele tiden.
Jeg tenker som så, at det er av kjærlighet for ham at jeg har tenkt disse tankene, og et genuint ønske om at han skal ha det så bra som overhodet mulig... Tenk om han kunne fått bo hos noen som var ressurssterke og lykkelige, hengivne og oppmuntrende, og ikke minst pliktoppfyllende? Som hadde bedre råd enn oss, som hadde bil og muligheter for å ta ham med på forskjellige opplevelser?
Disse spøkelsene mine hjemsøker meg så til de grader, tillater meg ikke å bli frisk, samtidig som de ikke tillater meg å ha det bra. Og så lenge det er MEG det er snakk om, så er det på en måte greitt, men sønnen min, min vakre edelsten, han fortjener så mye bedre....
Kjæremin ble fryktelig passivaggressiv under dette besøket. Han følte de hadde bestemt seg for at jeg skulle sette vekk ungen min frivillig, ellers tok de ham ved tvang. Men jeg følte det overhodet ikke slik. Jeg føler faktisk at de har gitt barnet mitt muligheten til å kanskje kunne få det ENDA bedre. Han fortjener å ha oppegående personer rundt seg, som ikke henger med huet eller griner. Som ikke har konstant hodepine, og har behov for stilletid/alenetid. Som ikke skal legges inn ved psyk med jevne mellomrom. Personer som kan gi ham struktur og forutsigbarhet. Så kan han komme hjem hver helg/annenhver helg til en mye mer opplagt mor, som klarer mye mer. Noen som på en måte kunne tatt unna litt av hverdagsansvaret, så får jeg "tid" til å konsentrere meg om å bli så frisk det bare går an å bli.
Jeg har tenkt masse idag. Men istedet for å få angst, har jeg vært rolig. MYE roligere enn Kjæremin. Han frykter at hvis jeg frivillig plasserer sønnen min i en fosterheim, så kommer jeg til å bli så nedfor at jeg ikke orker mer. I overført betydning.
Men som jeg forsøker å forklare ham, jeg er tross alt mamma livet ut. Det er en livslang forpliktelse jeg gikk inn i med viten og vilje, og da kan jeg ikke "gjøre noe dumt". Jeg kan ikke etterlate ham med vissheten om at mamman ikke orka mer. Når han blir voksen, så kanskje han forstår noe av dette, men jeg kan ikke la mitt barn bli skadelidende ved å forlate ham for evig og alltid. Han skal kunne stole på det, at så lenge jeg får bestemme, så kommer jeg aldri til å forlate ham! Jeg elsker ham høyere enn noe annet, og det er av hensyn til ham, at jeg i det hele tatt føler at jeg MÅÅÅ bli friskere! Helst HELT frisk!
Jeg har veidd masse for og imot. Jeg tror dog ikke at jeg kommer frem til en helt klar beslutning uten å snakke med lillevennen min først. Jeg vil høre hva han mener og tror om dette, og sier han konsekvent "Nei!", så må vi finne på noe annet, tenker jeg.
Jeg er bare så redd for å knuse hjertet hans....At han skal føle at jeg ikke vil ha ham her mer... At han ikke skal skjønne at dette er tanker jeg har gjort meg for at han skal kunne ha det bra, og at han fremdeles er det viktigste i livet mitt....
Vanskelig....
And ambivalence sucks!!
<3 <3 <3 <3 <3 <3
SvarSlett