Ny behandlingsform på trappene!

Spennende og skummelt på samme tid, faktisk. "EMDR", en form for lys-, lyd-, og berøringsstimuli for å overkomme mareritt og traumer. Eller depresjon og angst, for den del. Jeg HAR vært på tanken om å kanskje prøve "ECT", siden depresjonen aldri slipper taket. Jeg føler livet bare blir tyngre og tyngre, og jeg fatter ikke hvor jeg skal ta energien fra, til å stå i dette, bearbeide og tilbakelegge, og samtidig være mamma og kjæreste.

Jeg føler jeg kanskje har forsonet meg med tanken på at sønnen min antakeligvis blir boende hos noen andre for en periode. Han fortjener det. Samtidig får jeg muligheten til å jobbe mer intenst med psyken, og kanskje er det der drivkraften skal ligge også, at jeg må bli frisk, så skjønningen skal kunne komme hjem igjen. Kanskje energien kommer sigende etterhvert? Det er jo lov å håpe.

Jeg har vel kanskje forsonet meg med tanken på forsterhjem, men det er fremdeles et helvetes sårt nederlag. Tenk, så greide jeg ikke å være mamma likevel, liksom. Ingen tvinger meg, la meg bare ha det sagt. Men JEG tvinger meg. For guttungens del. Han er snart tenåring, dette er hans livs kanskje vanskeligste fase, og så skal ikke mamman hans ha energi nok til å kunne stå i sitt eget liv engang, og gi ham den hjelpen HAN trenger? Men så vondt som det gjør. Det skremmer meg hinsides. Jeg elsker minimennesket mitt så høyt, jeg vil ha ham hos meg HELE tiden! :(

Avgjørelsen er nok tatt, forsåvidt. Jeg har snakket med guttungen om det, og han ser ikke mørkt på det. Jeg prøvde å være veldig positiv også da, og fortelle at han mest sannsynlig ble boende hos noen med mer penger enn oss, og som hadde bil og TID/energi/lyst til å bli med ham rundt på alskens aktiviteter, som kan engasjere seg i livet hans, og hjelpe til der det trengs, UHEMMET! Tenk så fint det ville vært? Og så skal han jo få komme hjem når han vil. Jeg forklarte ham at jeg ikke gjør dette fordi jeg ikke vil ha ham hos meg mer, og det skjønte han. At jeg bare vil at han skal ha det bra. Han sa "Jammen mamma, jeg HAR det jo bra!" Ja, sier jeg, jeg skjønner jo det, men ENDA bedre. Så bra som overhodet mulig! Fordi mamma kanskje ikke klarer å gi deg alt du fortjener av oppmerksomhet og styrke akkurat nå. Da satte han seg i fanget mitt, og klemte meg lenge. Han er så gløgg, den gutten. Han skjønte godt hva jeg mente, og han kunne faktisk se for seg at det kunne bli bra! Så lenge han er lykkelig, så skal jeg LOVE å jobbe så hardt jeg bare tør, for at JEG også skal bli lykkelig! Helst SAMMEN med guttungen!

Men så er jo dagene så tunge da.
Marerittene er så intense hele tiden, og man føler det som om man sitter fast i dem, selv om man har våkna. Jeg skjønner jo at jeg har vært gjennom barndomstraumer i forhold til mishandling både psykisk og fysisk, men jeg blir ydmyk og takknemlig likevel når jeg leser om mennesker som har hatt (og fremdeles har!) det LANGT verre enn meg, med seksuelle overgrep og traumer som de stakkars menneskene som overlevde Utøya. Det går jo ikke an å sammenlikne traumer, jeg skjønner dèt også, men jeg føler meg likevel "heldig", i forhold til mange andre.

Samtidig vet jeg at jeg bagatelliserer. MINE traumer er da ikke noe å snakke om. Det er JEG som aldri tillegger dem viktighet. Og dermed blir de uoverkommelige fordi jeg ikke tar ettereffekten av dem på alvor. Så får jeg så skryt av alle jeg snakker med, hvor god sykdomsinnsikt jeg har, og hvor ærlig jeg er, og flink til å sette ord på ting jeg syns er vanskelig, osv, osv, osv. Men det FUNKER da ikke! JEG tror jo ikke noe på disse ordene! For MEG er de nettopp det, bare ORD! JEG mener dem når jeg sier slike ting til MINE venner eller bekjente, men jeg er opplært til at ingen andre mener å være ærlig/snill/god mot MEG.Så hvordan i heiteste skal jeg da klare å ta dem til meg, og TRO på dem? Jeg mener, jeg tror ikke at ALLE ANDRE ENN MEG går rundt og ljuger, men jeg kan bare ikke FATTE at noen skulle MENE det de sier til meg. Hvert fall ikke så lenge jeg ikke oppdager noe av dette selv, AT jeg er flink, AT jeg er rasjonell og gjennomtenkt, og AT jeg skulle fortjene å ha det bra.

Bajs.

Jeg fortalte psykologen min igår, om mine planer for å frivillig fosterhjemsplassere sønnen min for en stund. Og etter at jeg var ferdig med å snakke, så applauderte hun nesten, og sa at alt det jeg hadde sagt nå, var kjennetegnet på en VIRKELIG GOD MOR. Istedet for å tro på henne, begynte jeg å grine, og si stygge ting til meg selv i hodet....Styggestemmen tok over fullstendig, og jeg kjeftet megselv huden full, sånn i tilfelle jeg liksom skulle begynne å tro på at jeg ER noe. Helvetes tanker.

Jada, jeg VET jo at jeg bare vil mitt barns beste, men om jeg virkelig var så forbanna "god mor", hvorfor har jeg det så vanskelig med denne avgjørelsen da? Burde jeg ikke være lettet, og tenke fremover, osv?

Istedet føler jeg at jeg har feilet. Jeg greidde ikke DETTE heller jeg, gitt. Jeg greier jo ingenting.


Jeg greidde ikke engang å si fra til legen min før helga at jeg var tom for medisin, sånn at jeg slapp å få så jævlige abstinenser i helga. Jeg skal innlegges igjen nå på mandag, og jeg vet jo jeg får medisiner da. Så istedet for å risikere å ha det bra i helgen, så har jeg lagt opp til en helg med helt forferdelige abstinenser istedet. Flink pie. *klaske panne*

Fuck meg. Fuck hele livet. Og FUCK, så langt dette innlegget ble!! :( Unnskyld til alle mine to lesere :P


Nå skal jeg gå og skade pittelitte grann, og så skal jeg se om jeg ikke klarer å gå på trappa og ta meg en røyk. Jeg jukser meg gjennom angsten ved å skade. Flink pie. Når jeg er "nyskada" så er jeg jo så "liksom-sterk" en stund. Og da kan det hende jeg kommer meg i butikken. Eller på trappa. Eller en tur ut med hundene. Men stort sett bare når jeg er "nyskada".


Adiòs, muchachos...