Jeg er tom for plaster. Pga ungene vil jeg ha noe å dekke over skadingen min, før jeg føler at det er fritt frem å skade. Brukte siste plasteret mitt på håndleddet nå, idioten meg greide å kutte på skrå, så det spørs om det blir visende når det har grodd. Faen.
Faen. At denne helvetes trangen ikke går over. Den blir liksom bare verre og verre. Kanskje det kommer med håpløsheten, kanskje den kommer av selvhatet. Kanskje den kommer av lysten til å slippe alt og alle.
Jeg skader aldri for at jeg vil dø. Jeg skader for å klare å holde ut med meg selv bare pittelitt lenger. Kjenne kontroll. Kjenne at jeg lever, tross alt. Faen.
Faen. Jeg kommer meg ikke i dusjen. Jeg lukter, og håret er fett og ekkelt. Selvhatet blir maktesløst verre når jeg ikke er nydusja, og samme faen kommer jeg meg altså ikke i dusjen. Undrer hvorfor? Når skammen blir så uutholdelig, at jeg kvepper til når det ringer på døren. TENK om noen skulle se meg sånn! Eller enda verre; lukte! :S Jeg fatter det bare ikke....
Unnvikeren i meg skriker og brøler, hver eneste gang jeg tenker på å gjøre noe fornuftig. Hvorfor?? Hvorfor skal man ha en så desperat vegring for ABSOFUCKINGLUTT ALT??? Jeg fatter ikke! Noe så enkelt som å skulle sette en fordømt kopp inn i oppvaskmaskina! Plukke opp et papir som har ramlet på gulvet...! Kan du forstå??
Faen. Så skader man da. For å holde ut med seg selv pittelitt lenger. Straff. Kontroll. Idioti.
Faen. Så masse fransk det ble i dette innlegget da! Faen!!
Var gjenkjennelig alt det her.. Huff, det skal ikke være enkelt..
SvarSlettJeg skjønner heller ikke hvorfor det skal være så uoverkommelig å komme seg i dusjen noen ganger, eller å rydde.. =(
Selvskadinga har jeg sluttet å skjule, Hender jeg gjemmer ferske sår under en langermet genser.. Ungene vet for lengst hva jeg gjør, og hvorfor. Men de er ganske store mine unger, da...
Sender deg noen gode klemmer, jeg <3<3<3
Guttene mine er 11, så jeg syns de er for unge til å lære hva selvskading er...i tilfelle min biologiske sønn, som ser sånn opp til mamman sin, skal føle at det å skade for å klare å takle dårlig samvittighet og liknende, skulle finne på å benytte samme taktikk selv. Så jeg skjuler. Jeg er redd for at jeg liksom skal gi ham nye uheldige midler å kommunisere sine vanskeligheter på. Smitteeffekt, liksom...
SvarSlettJeg syns du er tøff som har det så åpent med dine barn, de er heldige på mange måter, selv om det også nok er vanskelig for dem. Jeg syns alt i alt at du er flink, og en god og omsorgsfull mamma. Jeg håper jeg kommer dit en dag selv også :)
Ja, den helvetes dusjen...og husarbeidet. Lurer mange ganger på om det er så vanskelig fordi jeg trenger å føle at jeg kan hates? Skjønner du hva jeg mener? At når jeg er skitten og fæl, så har jeg rettferdiggjort selvhatet mitt, sånn at det på en måte blir mer forståelig? Jeg ANER ikke...Psyke er noe herk å prøve å forstå seg på.
Vi skal vel klare å overkomme dette! Eller....?
Tusen takk for varme klemmer, gode stå-på-klemmer tilbake! <3